Et bristepunkt mellom kropp og sjel. Hvor vår forestillingsevne åpner opp for hva mange kan kalle for en åndelig væren. 

 

Hvor hva som er på innsiden og hva som tilsynelatende viser seg på utsiden blir sidestilt med hverandre. Der tegn og symboler, visjoner og drømmer har budskap å fortelle. 

​

​

​

Praksis

​

Skogen der inne: 

Er enn praksis med fokus på naturen som et indre fenomen. Der de ytre fenomener man finner og kan oppleve, sanse, observere og erfare når vi oppsøker eller studerer de ulike dyrene, plantene, insektene, jordsmonnet, været, fjell, skog og vann i bekker og elver. Alt kan settes i parallell til indre tilstander. Ved hjelp av forestillingsevnen vi mennesker innehar. Vi kan finne likhetstrekk mellom disse ytre fenomener og våre indre krefter som kan erfares og kjennes på. Ved bruk av bilder, metaforer, parabler og en aktiv fantasi man intuitivt kan følge. Både internt og manifestert kroppslig igjennom bevegelse og dans. 

​

Skogen der inne fungerer som en praksis hvor både de ytre naturfenomener finner sine indre paralleller. Men det er også en like stor vekt på andre krefter assosiert med skogene. Slik eventyr, fortellinger, overtro og mytologi fremstiller skogene. Med dette blikket blir skogene bebodd med nisser og troll, alver og féer. Hulder og Pan. Frey og Freia. Skog nymfer, Nøkken, Engeliske skapninger, Demoner og andre djevelskapninger, Hekser, åndelige hjelpere og hva enn dyr representerer i denne åndelige dimensjon. 

​

Skogen der inne tar også for seg menneskets drifter og instinkter. Det dyriske og vegetative mennesket. De delene av vårt DNA som deles med andre levende vesener. Der man kan forestille seg en gang tilbake i tid, hvor vi var det samme som andre vesener som har hatt en utvikling i andre retninger. Selv om man gikk i ulike retninger evolusjonært. Har man gjenkjennbare likhetstrekk, i større og midre grad, med alt som eksisterer. 

​

I samme åndedrag ser jeg på eksistensen med perspektivet om en skapende kraft som evig skaper, evig gir liv, evig opplever og er i evig ekspansjon. Denne skapende kraften blir ofte omtalt som Gud. Gud, i denne forstand, er utenfor tid og rom, men i alt og alle. Alt har en fellesnevner i at det eksisterer. Alt har sine gitte funksjoner og egenskaper. Spesielt for det spesifikke tilfellet av hva som har blitt skapt. Og om det er organisk har det et organisk livsløp som bringer det under en felles familie av levende vesener. Og i min forståelse basert på urgammel visdom som står støtt i ulike tradisjoner rundt om i verden: "Som oven slik er det under, som på utsiden slik er det på innsiden."

​

​

En annen praksis jeg har

 

En objekt orientert praksis:

​

Er en praksis hvor objekter sidestilles med alt annet. Da behandler man objektene som om de har en egen vilje. Der vil det være viktig å lytte inn til objektenes egen væren. Deres egen eksistens, utenfor, men i relasjon til min. Kommunikasjonen mellom meg, mine ønsker og behov og hvor dette sammentreffer med objektet som er avhengig av noe ytre for å skape endring hos seg selv. Slik som at endring i plassering av et objekt endrer dens relasjon til sine omgivelse som består av andre objekter. Komposisjon og koreografi av objektet blir da en måte og endre (over tid) ved hjelp av den nye sansedata og vår symbolske lesning av objektet omringet sine omgivelser.

Med en slik praksis kan man lage magi. Man kan veve så mye betydning inn i objekter, til de danner så høy verdi. Ved form av affeksjon, eller annen. betydning som vever en historie rundt objektet og gir det imaginære egenskaper som å oppfylle ønsker, bringe lykke, lagre bønner (slik et bønnesmykke kan tenkes at gjør) blant annet. Samt andre mer personlige meninger man kan tillegge, som har en relasjonell verdi, slik en gave med omtanke kan i rette omstendigehet. Da spesielt ved hjelp av en historie knyttet til denne gaven: sann eller imaginær (men troverdig og ektefølt).  Der det bare igjennom en ytre vilje kan forårsake handling som gir inn til eller Objektene pålegges betydning og får en verdi. Jo lengre man inngår en relasjon til objektet, og des mer personlig betydningen som settes er. Jo sterkere etablerer mann det bånd mellom objekt og en selv. Det kan bli en forlengelse av en selv. Med en personlig forankring inn i objektene kan 

 

og en psykosomatisk praksis med dyptgående fokus på forestillingeevnens evne til å fungere som en bro mellom det synlige og usynlige, håndfaste og det som er abstrakt i uttrykk. Og de instinktive impulsers rå kraft. Det menneskelige dyr.  

​